There is a license error on this site:
License has expired
The Web site remains functional, but this message will be displayed until the license error has been corrected.

To correct this error:If you do not have a license file, please request one from EPiServer License Center.
forebygging.no
Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: k23865
(Skriv inn koden over.)

 

Kan "føre-var"-prinsippet brukes for å forby elektroniske sigaretter?

Av: Karl Erik Lund, Dr. Polit og forskningsleder ved SIRUS

 

Gitt de kriterier som vektlegges i beslutningsteori, er det lite som taler for at "føre-var"-prinsippet har noen plass i argumentasjonen for å utestenge e-sigaretter fra nikotinmarkedet. Forskning har redusert usikkerheten rundt e-sigarettene og indikerer at produktet ikke utgjør noen framtidig trussel for omfattende og irreversibel skade.

Bruk av "føre var"-prinsippet for å opprettholde forbudet mot e-sigaretter har imidlertid betydelige kostnader fordi det kanaliserer etterspørselen mot usikre forsyningskilder, det hindrer røykere overgang til et skadereduserende alternativ og det bidrar til å sikre markedsposisjonen til det aller farligste nikotinproduktet – sigaretten.  I en situasjon hvor de tradisjonelle tobakkspreventive virkemidlene allerede er utnyttet, hvor de gjenstående røykerne framstår som mer resistente og hvor nye røykere bruker sigarettene for å markere avstand til normalitet og konformitet, bør e-sigarettene betraktes som et kjærkomment hjelpemiddel for ytterliggere reduksjon i tobakksrelatert syke- og dødelighet.

 

Forbrukerstyrt helserevolusjon
De elektroniske sigarettene er utviklet i samspill med forbrukernes (røykernes) preferanser for et nikotinprodukt som – uten å ha samme skadeevne – kan ivareta de sensoriske og symbolske funksjoner som tillegges de konvensjonelle sigarettene. E-sigarettene er designet for å oppnå høy "likeability" hos røykerne. I motsetning til den moderate interesse som røykerne har vist nikotinartikler fra legemiddelindustrien og de røykfrie produktene fra tobakksindustrien, så ser e-sigarettene ut til å inneha egenskaper og bruksfunksjoner som vil gjøre dem til en reell konkurrent for sigarettene på nikotinmarkedet. De er unnfanget og utviklet utenfor helsemyndighetenes kontroll og tobakkskontrollbevegelsens samtykke. E-sigarettenes vekst er derfor karakterisert som en forbrukerstyrt helserevolusjon. Ikke bare har de overvunnet motstand fra den internasjonale sigarett- og legemiddelindustri som har sett sine markedsandeler truet. Framveksten har paradoksalt nok også tvunget seg fram uten drahjelp – snarere på tross av motstand - fra de frivillige helseorganisasjonene og fra relevante myndighetsorgan.

Her hjemme har motstanden mot e-sigarettene en regulatorisk forankring i en forskrift fra 1989 som satte et totalt forbud mot markedsadgang for nye nikotinprodukter. På den tiden hadde sigarettindustrien lansert lavtjæresigarettene med et feilaktig budskap om skadereduksjon. Lovgivers intensjon var imidlertid ikke å hindre markedsadgang for nikotinprodukter som kunne bidra til reduksjon i tobakksrelatert dødelighet. 1989-forskriften har lenge vært selve hovedargumentet mot e-sigarettene, og den repeterende og ensidige henvisningen til regelen har åpenbart hindret en realitetsbehandling av e-sigarett-fenomenet. Forslag om å vurdere hensiktsmessigheten av å bruke 1989-forskriften for å ekskludere e-sigarettene fra nikotinmarkedet har blitt konsist avvist (Risberg 2010a, Risberg 2010b, Grønli 2012).  «Det er Helsedirektoratets vurdering at forbudet er en hensiktsmessig regulering som beskytter forbruker» uttalte en avdelingsdirektør til VG i 2010 (Edgar-Lund 2011). Etter hvert ble "1989-argumentet" supplert med motstand basert på en "helhetsvurdering". «Forbudet har bakgrunn i en helhetsvurdering. Det anses som uvisst hvilke konsekvenser det vil få på røykeandelen dersom det tillates å selge e-sigaretter over disk i Norge» utalte en fungerende avdelingsdirektør i Helsedirektoratet til NRK to år seinere (Høye 2013). Dette signaliserte at motstanderne etter hvert begynte å legge vekt på flere forhold – om enn uspesifiserte (!) - enn kun det formalistiske regelverket.

Føre-var prinsippet
Det er likevel "føre-var" prinsippet som de siste årene har vært det mest sentrale argument for å hindre markedsadgang for e-sigaretter – uttalt både av Kreftforeningen og Helsedirektoratet en rekke ganger. På Helsedirektoratets hjemmeside heter det: «Som helsemyndighet må Helsedirektoratet ta «føre var»-prinsippet med i betraktning når et nytt potensielt helseskadelig produkt skal vurderes. Følgelig ble produktet forbudt med hjemmel i forskrift om forbud mot nye tobakks- og nikotinprodukter» (Helsedirektoratet 2013).

Sitatet ovenfor er tilbakeskuende, men fortsatt mener både Helsedirektoratet og Kreftforeningen at kunnskapsstatus om e-sigarettene ennå er så lite robust at et salgsforbud kan legitimeres i et "føre-var"-prinsipp (1) . Skepsisen hos disse to sentrale helseaktørene er intuitivt lett å fatte gitt deres oppgave med å forebygge helseskader.

De fleste av oss er generelt sympatisk innstilt overfor et prinsipp som har til formål å beskytte oss mot framtidig skade. I det moderne risikopregete samfunn tas viktige avgjørelser ofte under stor grad av usikkerhet, og det følger med et spesielt ansvar når man skal ta disse på samfunnets vegne. "Føre-var"-prinsippet brukes da som et normativt ledemotiv for politiske beslutningstakere når de skal forholde seg til usikre virkninger av egne handlinger. Forsiktighet er på sin plass. Beslutningsteoretikere understreker imidlertid at den nødvendige forsiktighet ikke må forankres i moralisme, emosjoner eller samfunnsstemninger, men i vitenskapens prinsipper om sannhet, åpenhet, kreativitet og argumentasjon (Gray & Bewers 1996, Hovi 2001, Aslaksen & Brekke 2012). Det kan reises flere spørsmål som vil problematisere riktigheten av å anvende "føre-var"-prinsippet som beslutningskriterium for å opprettholde forbudet mot e-sigaretter. Dette har både å gjøre med prinsippets relevansområde og dets kostnader.  

"Føre-var"-prinsippets relevansområde
Mest kjent er føre-var-prinsippet fra miljøpolitikken der det anvendes når vitenskapelige bevis er mangelfulle eller usikre, men gir rimelig grunn til bekymring for at et tiltak kan ha mulige skadevirkninger på miljø, mennesker, plante- og dyrehelse. Fullt gjennomslag i internasjonal sammenheng fikk føre-var-prinsippet med Rio-erklæringen i 1992, der det heter: «For å beskytte miljøet skal statene ut fra egne forutsetninger gjøre utstrakt bruk av føre-var-prinsippet. Der det er trusler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som grunn for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse» (UNEP 1992). 

Det store spørsmålet er imidlertid i hvilke beslutningssituasjoner "føre-var"-prinsippet bør anvendes?  I artikkelen «Føre-var-prinsippet som rasjonelt beslutningskriterium» har professor i statsvitenskap Jon Hovi (2001) på bakgrunn av en litteraturanalyse framhevet noen generelle forhold som må være til stede når man skal påberope seg prinsippet:

i) det må forekomme stor grad av usikkerhet, og jo større usikkerhet desto mer legitimt er det å bruke prinsippet
ii) det må eksistere scenarier eller modeller basert på vitenskapelig resonnement som viser at skadevirkninger av stort omfang er mulig eller sannsynlig
iii) den sannsynlige skaden må ha høy grad av irreversibilitet – altså være uopprettelig eller alvorlig for nålevende og kommende generasjoner, eller på annen måte moralsk uakseptabel 
iv) effektive mottiltak vil være betydelig vanskeligere eller mer kostnadskrevende på et seinere tidspunkt

Hvor stor er usikkerheten?
Hvor stor er usikkerheten omkring e-sigarettene – og er den økende eller avtagende (jf punkt i)? Forskning ble tidlig satt i gang for å avdekke kjemisk innhold, kartlegge eventuelle helseeffekter, definere brukergrupper og identifisere bruksfunksjoner. Oppsummeringer av forskning har allerede blitt publisert (German Cancer Research Center 2013) - også på norsk (Lund 2013). Kunnskapsstatus indikerer at e-sigaretter har lav skadeevne, men at de likevel ikke er helt risikofrie. Det rapporteres om få og milde bivirkninger. E-sigaretter ser ikke ut til å øke produksjon av hvite blodlegemer, antistoffer (lymfocytter) og enzymer som typisk aktiveres ved inhalasjon av tobakksrøyk. Damp fra e-sigaretter ser ikke ut til å ha skadelig påvirkning på cellene (cytotoksisk potensial) i musefostre, noe som er påvist ved eksponering for tobakksrøyk. E-sigaretter og konvensjonelle sigaretter har også ulik effekt på hemodynamiske parametere som blodtrykk, hjerterytme og carboxyhemoglobin (som er assosiert med konsentrasjon av kullos). Selvrapportering indikerer at overgang fra tobakk til e-sigaretter kan føre til bedret pustekapasitet og redusert hoste.

Det er imidlertid funnet spor av noen typer karbonyler (formaldehyd, acetaldehyd, acrolein), tungmetaller (kadmium, nikkel, bly) og to typer nitrosaminer (NNN, NNK) i noen typer av e-sigaretter. Verdiene som framkom ved analyse av røyk fra ordinære sigaretter lå imidlertid fra 9 til 450 ganger høyere enn resultatene fra disse e-sigarettene. Giftinnholdet i e-sigaretter er mer sammenlignbart - og i mange tilfeller overlappende - med verdiene fra nikotininhalatoren enn med verdiene fra konvensjonelle sigaretter. Eksponering for kjemiske stoffer i e-sigarettene ville eksempelvis ikke gitt grunn til intervensjon ved tilsvarende eksponering i arbeidsmiljøet, viste en amerikansk studie. I hovedtyngden av e-sigaretter ligger nikotinkonsentrasjonen over den grenseverdien som anbefales til bruk i farmakologiske produkter (nikotintyggegummi, plaster, inhalator), men samtidig under de verdiene som antas å ha skadelige virkninger for mennesker.

Selv om helsefare ved bruk av e-sigaretter med dagens kunnskap ikke kan utelukkes, er det i et komparativt perspektiv hevet over tvil at e-sigaretter er dramatisk mindre farlig enn konvensjonelle sigaretter. Det er lite usikkerhet på dette punkt, og tilsig av ny forskning har redusert usikkerheten ytterliggere.

Også når det gjelder effekt i røykeavvenning bekrefter etter hvert eksperimentelle studier resultatene fra observasjonelle studier og anekdotiske kilder: e-sigarettene reduserer trangen til å røyke, mildner abstinenssymptomer, reduserer forbruksintensitet av ordinære sigaretter og har effekt for røykeslutt. Også her er forskningsresultatene konsistente og usikkerheten liten.

Er omfattende skade sannsynlig?
De som målbærer "føre-var" prinsippet har i liten grad forsøkt å etablere scenarier eller modeller basert på vitenskapelig resonnement som eventuelt kunne sannsynliggjøre at skadevirkninger fra e-sigarettene ville ha et stort omfang (jf punkt ii). Dette aktualiserer spørsmålet om bevisbyrde. Det er selvsagt fullstendig urimelig å kreve at Helsedirektoratet og Kreftforeningen skal framlegge endelig evidens for framtidige skadelige effekter. Men er enhver form for bevisførsel unødvendig? Bør man ikke kreve at tilhengere av et forbud i det minste legger fram noen begrunnelser som etter deres mening sannsynliggjør at markedsadgang for e-sigarettene vil resultere i en - for å sitere Hovi – skade av stort omfang med høy grad av irreversibilitet? Skal det være tilstrekkelig kun å hevde at man er usikker på eventuelle følgeskader dersom slagsforbudet ble opphevet? Bør vi ikke også få innsikt i den forutgående risikoanalysen som vi må gå ut fra har foranlediget usikkerhetsfølelsen? Det er i det hele tatt vanskelig å vurdere om den "helhetsvurdering" som Helsedirektoratet sier de legger til grunn er identisk med en konsekvensanalyse bygget på vitenskapens prinsipper om sannhet, åpenhet, kreativitet og argumentasjon, slik beslutningsteoretikerne krever.

Er skaden irreversibel?
Er det sannsynlig et en eventuell skade ved å oppheve slagsforbudet for e-sigaretter vil være uopprettelig eller alvorlig for nålevende og kommende generasjoner (jf punkt iii)?  Konsistente forskningsresultater viser at brukerne av e-sigaretter nesten utelukkende er røykere eller forhenværende røykere, og at bruksformålene er å redusere tobakksforbruket, slutte å røyke eller hindre tilbakefall til røyking. Dette brukermønsteret vil sammen med den store risikoforskjellen mellom tobakk og e-sigaretter bety at tilgjengelighet til e-sigaretter rent logisk ikke vil skade nålevende generasjoner. Et logisk resonnement vil snarere være at e-sigarettene vil bedre helsen for den store majoritet av brukerne – som altså er røykere. Det er altså e-sigarettenes relative risiko i forhold til sigarettrøyking, og ikke den absolutte risiko som bør ha lovgivernes interesse.  

For kommende generasjoner må det skje svært store endringer i sammensetningen av brukere dersom e-sigarettene skal kunne resultere i skade. Det er lite trolig at de framtidige brukerne av e-sigaretter i kommende generasjoner vil domineres av personer som aldri ville ha begynt med sigaretter. Dersom dette likevel skulle inntreffe, kan man ut fra dagens kunnskap om absolutt helserisiko ikke forvente noen omfattende skade. Den anerkjente britiske tobakksforskeren Robert West har kommentert dette slik:

If those young people are people who would have smoked but instead they're using e-cigarettes, then that's a huge public health gain. If they're people who would never have smoked but they've taken up e-cigarettes, frankly in public health terms it's not really an issue - it's like drinking coffee or something, there's no real risk associated with it” (Kremer 2013).

Asymmetrisk bevisbyrde
Kravene til evidens er asymmetrisk fordelt mellom motstandere og tilhengere av markedsadgang for e-sigarettene. Motstanderne avkreves ikke evidens som berettiger anvendelsen av et "føre-var"-prinsipp. Men de samme motstanderne forlanger likevel bevis fra undersøkelser med rigorøse vitenskapelige design fra proponentene for slagstilstand. For det første kreves bevis for at e-sigaretter er vesentlig mindre farlig enn produkter som allerede er på markedet. Resultater fra kjemiske innholdsanalyser og medisinske kortidseffekter avvises som holdbar dokumentasjon. Motstanderne vil ha bekreftet risikoforskjeller i omfattende epidemiologiske undersøkelser hvor observasjonstiden nødvendigvis er svært lang. Er dette rimelig?

Det kreves også evidens fra randomiserte kontrollerte undersøkelser på at e-sigaretter har effekt i røykeavvenning. I prinsippet er dette en mer kortfattet og lett håndterlig oppgave under forutsetning av at ressursene finnes for gjennomføring. Legemiddelindustrien finansierer selv mer enn 60% av studiene om nikotinplaster, nikotintyggegummi og nikotininhalator, men tilbyderne av e-sigaretter er imidlertid en uensartet gruppe småprodusenter uten tilsvarende ressurser, kompetanse eller interesse for denne type eksperimentell uttesting. Tilbyderne er i en situasjon der e-sigaretter allerede kan selges fritt i mange av de mest folkerike land i verden, og resultater fra kostbare effektanalyser vil bety lite for deres omsetning. Insitament for å utføre eksperimentelle studier for å avdekke eventuell effekt på røykeslutt reduseres ytterliggere fordi e-sigaretter som hovedregel ikke blir markedsført som noe røykeavvenningsmiddel. E-sigarettene tilbys røykere som et alternativt nikotinprodukt, som regel uten noen terapeutiske påstander i reklamens budskap. Produsentene har ikke noe terapeutisk budskap de trenger å bevise.

Og det er faktisk ikke som røykeavvenningsmiddel e-sigarettene vil kunne få størst betydning for utbredelsen av tobakksrøyking. Den britiske pioneren i tobakksforskning, professor Michael Russell, understreket i en mye sitert Addiction-artikkel fra 1991, «The future of nicotine replacement», at nye nikotinprodukter i første rekke har betydning som alternativprodukter og ikke som røykeavvenningsmidler: 

«It is argued here that it is not so much the efficacy of new nicotine delivery systems as temporary aids to cessation, but their potential as long-term alternatives to tobacco that makes the virtual elimination of tobacco a realistic future target » 

I et langsiktig perspektiv vil den største gevinst fra e-sigarettene høstes ved at nye nikotinbrukere i kommende generasjoner vil velge e-sigaretter framfor det farligste alternativet. Denne gevinsten vil innkasseres uavhengig av den effekt e-sigarettene eventuelt har i avvenning fra sigarettrøyking blant etablerte røykere. Motstandernes vektlegging på dokumentasjon om effekt i røykeavvenning blir i et slikt perspektiv noe missplassert.

Kostnadene ved "føre-var"-prinsippet
I tillegg til at "føre-var"-prinsippets relevansområde (høy usikkerhet, stort skadeomfang, irreversibel beskadigelse) ser ut til å passe dårlig for e-sigarettene, poengterer Hovi at kostnadene ved å anvende denne forsiktighetsregelen også må tas i betraktning av beslutningstakerne. Kostnadene ved å opprettholde forbudet mot e-sigaretter vil bl.a. være knyttet til at nålevende og framtidige røykere hindres overgang til en skadereduserende form for nikotinopptak. Prinsippet har også en kostnad dersom ny ungdom som er disponert for sigarettrøyking forblir uten valgmulighet mellom et farlig og et mindre farlig produkt. Det er sannsynlig at markedsadgang til et substitutt for de livsfarlige sigarettene vil kunne bidra til færre ungdomsrøykere i kommende generasjoner.

Sannsynligvis ville flesteparten av de 5000 årlige dødsfallene som skyldes sigarettrøyking i Norge vært unngått dersom røykernes nikotinopptak isteden hadde skjedd fra en elektronisk sigarett. Om lag halvparten av røykerne blir syke og dør av en tobakksrelatert sykdom. Følgelig vil det slå negativt ut for folkehelsen dersom "føre var"-prinsippet forhindrer eller forsinker røykere i å foreta overgang til et skadereduserende nikotinalternativ.  

En tredje kostnad kan være relatert til at forbudet tvinger forbrukerne til å bestille e-sigaretter på internett. Det hevdes at dette er en usikker forsyningskilde da den raske markedsveksten har dratt med seg useriøse salgsaktører som selger dårlige og i verste fall helsefarlige produkter. Forskning har avdekket at det er enorm produktvariasjon og etterprøving har vist at innholdsdeklarasjoner ikke nødvendigvis er konsistent med de konsentrasjoner som faktisk finnes. Dersom forbudet hadde blitt erstattet av et regelverk som hadde satt krav til produktutforming, maksimumsgrenser for konsentrasjoner, bestemmelser om blandingsforhold, ville dette resultert i bedret sikkerhet. 

Andre argumenter mot markedsadgang
Selv om "føre var"-prinsippet har vært det dominerende argument mot salg av nikotinholdige e-sigaretter, har det ved flere anledninger også kommet fram andre.  Kreftforeningens generalsekretær uttalte eksempelvis til NRK:

«Hvis du prøver å slutte og røyke, kan e-sigaretter bidra til at du beholder røykevanen. E-sigaretter kan dessuten være en innfallsport for ungdom til å begynne å røyke» (Høye 2013).

Innfallsport til røyking
Forskning viser at e-sigaretter i svært liten grad ser ut til å appellere til ikke-røykere. Reservoaret av mennesker der en slik gateway-mekanisme eventuelt kan være virksom, er derfor lite. Men selv om det vil gjelde få, så vil likevel noen ikke-røykere sannsynligvis begynne med e-sigaretter for så å fortsette med ordinær røyking. Men en del av disse ville uansett blitt røykere. Introduksjonsrekkefølgen er derfor ikke ensbetydende med et årsaksforhold – kun en forutsetning for et årsaksforhold. I en gateway-mekanisme kreves det at eksperimentering med e-sigaretter identifiseres som den kausale årsak til etterfølgende oppstart med tobakk. Sagt på en annen måte; vi må kunne kreve at Kreftforeningen må komme opp med evidens, eller i det minste en logisk forklaring, på at et visst segment røykere ikke hadde "utviklet" seg til sigarettrøykere hadde det ikke vært for deres forutgående erfaring med e-sigaretter.

Selv om gateway-argumentet er utbredt i tobakks- og rusforebyggende arbeid, brukes det upresist og ukritisk. Det skilles ikke mellom statistisk og kausal sammenheng. I den grad det er overføringsverdi, så er det meget begrenset støtte for en gateway-hypotese når det gjelder snus. Snusbruk ser i større grad ut til å immunisere mot røyking enn å øke rekrutteringen til bruk av sigaretter. Resultatene er imidlertid ikke helt entydige (Larsen 2013).

Dobbeltbruk
Kreftforeningen frykter at tilgjengelighet til e-sigaretter vil føre til at mange røykere, som ellers ville kunne ha klart å slutte med sigaretter, forlenger sin periode som nikotinavhengige, blir dobbeltbrukere av begge produkter, eller utsetter sluttetidspunktet for tobakksrøykingen. Forskning viser at en stor del av brukerne av e-sigaretter faktisk også røyker ordinære sigaretter, men at røykeintensiteten da blir vesentlig redusert. Dette er noe vi gjenkjenner hos norske snusbrukere der dobeltbrukere av snus og sigaretter hadde 40% lavere sigarettforbruk enn de som kun røykte sigaretter (Lund & McNeill 2013). Konsistent med dette fant Lee (2013) i en omfattende oversiktsstudie at dobbeltbruk av sigaretter og snus ga lavere risiko for de fleste tobakksrelaterte sykdommer enn eksklusiv røyking. Permanent dobbeltbruk – enten det er e-sigaretter eller snus som brukes i kombinasjon med sigaretter - er derfor nødvendigvis ikke av det onde.  For mange vil imidlertid dobbeltbruk ikke være en permanent tilstand, men en avgrenset periode i en transportetappe på veien mot røykfrihet.

Framtiden for e-sigarettene
Representanter for Helsedirektoratet har etter hvert signalisert at de er åpne for å vurdere salgsforbudet, men da på det tidspunkt hvor de mener det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon om eventuell helserisiko og effekt i røykeavvenning. «Det er for tidlig å si noe om eventuelle helsegevinster. Det finnes ikke tilstrekkelig forskning til at vi vet noe om hvorvidt røykerne bytter ut nikotinen med e-sigaretten», uttalte en divisjonsdirektør i Helsedirektoratet til A-Magasinet i desmber (Oksenholen 2013). E-sigarettene korte historie er imidlertid uforenlig med ønsket om å undersøke helseeffekt ved lang brukstid. Kombinert med de strenge kravene til dokumentasjon, vil direktoratet på dette grunnlag trolig gå inn for å opprettholde forbudet og "føre-var" prinsippet vil forbli det viktigste legitimitetsgrunnlag for å hindre e-sigarettene markedsadgang.  Stortingsrepresentanter fra et bredt politisk spekter har imidlertid annonsert at forbudet mot e-sigaretter bør avvikles (Mogen 2013 a+b, Dommerud 2013), og helseminister Høie har uttrykt vilje til å vurdere saken (Dommerud 2013).

Dessuten vil utfallet av EUs behandling bli styrende for norsk politikk. Det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen om å regulere e-sigaretter som et legemiddel ble forkastet av EU-parlamentet. Som legemiddel ville e-sigarettene blitt gjenstand for langvarig og kostbar uttesting som for forbrukeren ville ha resultert i økt pris, begrenset varesortiment, forsinket markedsadgang og langsom produktinnovasjon og -forbedringer. Produksjonen ville sannsynligvis blitt redusert til kapitalsterke aktører, som f.eks. legemiddel- og tobakksindustri, med evne til å bekoste det som kreves for markedsautorisasjon. Som legemiddel ville e-sigarettene kunne miste mye av sin appell til røykerne og fort bli like lite attraktivt som dagens nikotininhalator - som nesten ingen vil bruke (Bates & Stimson 2013).

Med status som ordinær handelsvare - f.eks. regulert etter samme mønster som Mattilsynet her i landet kontrollerer kosmetikk - vil e-sigarettene kunne få mulighet til å konkurrere ut de ordinære sigarettene. For at substitusjon skal kunne skje må man da være villig til å tilrettelegge for at e-sigarettene skal kunne produseres, kontrolleres, emballeres, plasseres, prises og tilbys røykerne på en slik måte at de evner å konkurrere med – og aller helst ut – de livsfarlige sigarettene.   

Istedenfor å forsvare forbudet mot e-sigaretter kunne man kanskje forvente at Helsedirektoratet, Kreftforeningen eller andre foreninger som arbeider for redusert tobakksrelatert dødelighet, ville ha inntatt en proaktiv rolle i arbeidet med å utforme regler for produktsikring, kvalitet og tilgjengelighet til det beste for røykerne og samfunnet? Fravær av et slikt engasjement indikerer at e-sigarettene vil fortsette som en "forbrukerstyrt helserevolusjon". Er vi på helsesiden i ferd med å kvele en historisk mulighet for redusert sykelighet i et uhensiktsmessig, uberettiget og uvitenskapelig regelverk?

(1) Uttalt av representanter for Helsedirektoratet 31. oktober 2013 i programmene ‘Syttentretti’ P4 og ‘Dagsnytt atten’ NRK samme dag, i ‘Ettermiddagen’ TV2 26. november 2013 og A-Magasinet 13. desember 2013.

            

Referanser:

Aslaksen J, Brekke KA.  (2012). Føre var-prinsippet. Samfunnsøkonomen, 6: 42-47.

Bates C, Stimson G. (2013). Costs and burdens of medicines regulation for e-cigarettes. Report. 20 September.

Dommerud T. Helseministeren vurderer e-sigaretter. Aftenposten 2. Desember 2013.

Edgar-Lund A. Forbudt i Norge: E-sigaretter med trådløst nett. VG Nett 19.05.2011.

German Cancer Research Center. (2013). Electronic Cigarettes – an overview. Report. Vol 19, 2013, Heidelberg, 2013.

Gray JS, Bewers JM. (1996). Towards a scientific definition of the precautionary principle. Marine Pollution Bulletin, 32: 768-771.

Grønli KS. Uvitenskapelig motstand mot e-sigaretter. Forskning.no, 2012

Helsedirektoratet. Elektroniske sigaretter (e-sigaretter). Lastet ned 16-12.2013.

Hovi J. (2001). Føre var-prinsippet som rasjonelt beslutningskriterium. CICERO Working Paper 2001: 13.

Høye E. E-sigaretter er nesten helt ufarlig. NRK Livstil 1.mai 2013.

Kremer W. E-cigarettes: Is a smoking alternative being choked by regulation? BBC World Service 5. July, 2013.

Larsen E. (2013). Snus among young people in Norway. Some psychosocial aspects. Dissertation. Department of Psychology. Faculty of Social Sciences. University of Oslo.

Lee P. (2013). Health risk related to dual use of cigarettes and snus. A systematic review. Regulatory Toxicology and Pharmacology, [e-pub ahead of print].

Lund KE, McNeill A. (2013). Patterns of dual use of snus and cigarettes in a mature snus market. Nicotine & Tobacco Research. 15 (3): 678-684. 

Lund KE. (2013). Hva er e-sigaretter, hvor farlige er de og hvordan bør de reguleres? SIRUS Rapport 5/2013.

Mogen T. Å oppheve forbudet mot e-sigaretter er viktigere enn Segway og lakrispiper. SV-Valen får også støtte fra uventet hold. Dagbladet, 31.Oktober 2013a.

Mogen T. E-sigaretter går også under unødvendige forbud. Frp slår tilbake, og er allerede i gang for å sikre e-sigarettens framtid.  Dagbladet 2. November, 2013b. 

Oksenholen T. (2013). E-sigarett forbud. Fra røyk til damp. A-Magasinet 13.12.2013; 48-50.

Risberg T. Fritt fram for e-sigaretter. NRK 2010b.

Risberg T. E-sigaretter bør tillates. NRK 2010a. 

Russel MA. (1991). The future of nicotine replacement. British Journal of Addiction. 86  (5): 653-8.

United Nations Environment Program. (UNEP) (1992). Rio Declaration on Environment and Development.

År: 2013 Av: Karl Erik Lund
2013@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Lorem ipsum dolor sit amet, meis maiestatis pri et. Duis dolor lobortis at eos, sapientem hendrerit mei ex. Id dicat scripta cum, pericula adolescens in vix.