There is a license error on this site:
License has expired
The Web site remains functional, but this message will be displayed until the license error has been corrected.

To correct this error:If you do not have a license file, please request one from EPiServer License Center.
forebygging.no
Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 3hycs4
(Skriv inn koden over.)

 

Har norsk alkoholpolitikk favorisert svakere drikker?

Av Øyvind Horverak, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning

 

Innledning

I etterkrigstida har det vært et uttalt mål ved norsk alkoholpolitikk at en skal forsøke å skyve alkoholforbruket over på svakere drikker. Det virkemidlet en først og fremst skulle bruke for å oppnå det, var å legge forskjellige avgifter på de ulike alkoholdrikkene. I 1959 anså en at det var «et naturlig utgangspunkt ved prisfastsettelsen at en alkoholsterkere vare ble dyrere enn en tilsvarende alkoholsvakere vare»,[1] og dette ble gjentatt i 1973, der det het at avgiftssystemet «forutan å bremse på forbruket generelt, også skulle skyve forbruket over på varer med mindre alkoholstyrke».[2] Og i 1987 ble det igjen slått fast at et av hovedmålene for norsk alkoholpolitikk var å «forskyve forbruket fra sterke til svake alkoholholdige drikker».[3]

Drikkevaner og alkoholpolitikk på 1800-tallet

Tanken om å favorisere svake alkoholdrikker er ikke noe nytt fenomen i norsk alkoholpolitikk. Da det i 1816 ble åpnet for en tilnærmet fri brennevinsbrenning både i byer og på landet, førte det til en kraftig økning i brennevinsfylleriet. I 1830 ble det drukket omkring 17 liter ren alkohol per voksen innbygger i Norge, og av dette sto brennevin for 15,7 liter.[4] I den sammenheng var det nærliggende å se til alternative og svakere alkoholdrikker, og Den norske forening mot brennevinsdrikk, som ble etablert i 1845, anså nettopp øl og vin for å være gunstige alternativer til brennevin. Særlig etter at en begynte å brygge det bayerske øl på 1830-tallet ble ølet populært. ”Det nye øl synes å være hilset med begeistring av edruelighetens forkjempere som et virksomt middel mot brennevinet”, skriver Oskar Kristiansen i sin beskrivelse av edruelighetsforholdene i Norge i årene 1814-1848.[5]

Kampen mot brennevinet fortsatte ufortrødent opp gjennom 1860- og 1870-tallet, og fra alkoholstatistikken kan vi lese at i 1880 var forbruket av brennevin gått ned fra 15,7 til 2,8 liter regnet i ren alkohol per voksen innbygger. Den viktigste årsaken til nedgangen var begrenset tilgjengelighet og økte avgifter.

Øl var den nest mest populære drikken, i 1880 ble det drukket 1,4 liter ren alkohol per voksen innbygger i form av øl. Ølsalget hadde særlig økt i perioden fram til 1860, dvs. i den økonomiske oppgangsperioden på slutten av 1850-tallet da det bayerske, undergjærete ølet slo igjennom og bryggeriindustrien fikk en kraftig vekst. Veksten i ølsalget førte til en kraftig økning i antallet salgs- og skjenkesteder for øl, og det fortelles i beretninger fra slutten av 1850-årene at ved innfartsveiene til Oslo og andre større byer var det ølsjapper overalt. Ølet ble først og fremst drukket av reisende og av ungdommen, og ikke minst det siste ga grunn til bekymring.

På samme måte som med brennevinet, gjorde ølets framvekst som rusdrikk at det ble reist krav om å gjøre det dyrere og mindre tilgjengelig. I 1857 ble det således innført en avgift som bryggeriene måtte betale på kornet som ble brukt til brygging av øl, den såkalte maltavgiften. Maltavgiften ble stadig forhøyet, og var i 1895 mer enn fem ganger så høy som da den ble innført. På begynnelsen av 1860-tallet ble det også innført en avgift som de som skulle skjenke øl i byene måtte betale, mens ølsalget forble uregulert. Det var skjenkingen på ølkneipene som var det største problemet, ikke ølsalget.

Den politikken som ble ført viste seg vellykket, i den forstand at en lyktes i å begrense omsetningen av de drikkene tiltakene ble rettet mot. Forbruket av vin var ubetydelig, og reservert det øvre borgerskapet. De forsynte seg imidlertid godt av vinflaskene,[6] men siden rusen sjeldent fikk konsekvenser for andre enn brukeren selv, ble ikke vindrikkingen sett på som noe alkoholproblem i samfunnsmessig forstand. Tvert imot, Kjeld Andresen, som grunnla Den norske forening mot brennevinsdrikk, brukte hele 48 sider i sin Haandbog i Afholdsreformens Grundsætninger til ”å klarlegge den praktiske og faktiske skilnad mellom brennevin og annen rusdrikk”.[7] Og Marcus Thrane, som organiserte de første arbeiderforeningene i Norge på midten av 1800-tallet, og som selv var avholdsmann, hevdet at den eneste effektive løsningen på alkoholproblemet var at en fikk en vinkultur som i de sør-europeiske landene.[8]

På midten av 1890-tallet fikk en imidlertid en oppblomstring av forbruket av vin blant alminnelige folk i Norge. Det skjedde i forbindelse med at simpel, importert vin ble tilsatt brennevin for å gjøre ”vinen” sterkere. Dette nye produktet fikk navnet laddevin, sannsynligvis oppkalt etter en person i ei skillingsvise fra Vestlandet ved navn Fanteladden, som drev ulovlig salg av vin.[9] Det ble også skumlet om at produktet inneholdt tilsetningsstoffer, som gjorde folk sterkere beruset enn det alkoholmengden tilsa. Vinen ble derfor underlagt undersøkelser av statskjemiker Schmelk, som på grunnlag av sine analyser ikke kunne si at vinen inneholdt noen direkte farlige stoffer. Men vinen var svært søt, og det ga inntrykk av at den var svakere enn hva den var. Statskjemikeren konkluderte derfor med at vinens uheldige følger nok skyldtes at folk drakk for mye av den.

Laddevinen ble bekjempet med tradisjonelle virkemidler. I februar 1904 ble importtollen på vin nesten firedoblet, samtidig som maksimalgrensen for alkoholinnholdet i vin ble senket fra 23 til 21 volumprosent. Resultatet lot ikke vente på seg. Fra 1903 til 1904 sank importen av vin fra 4,2 millioner liter til 1,9 millioner liter, dvs. til om lag samme nivå som før laddevinen ble introdusert. Det ble imidlertid ikke iverksatt noen ytterligere tiltak for å begrense tilgjengeligheten av vin, etter at de kommunene som ønsket det i 1882 var blitt gitt adgang til å underlegge alt småsalg av øl og vin, dvs. salg under 40 liter eller 50 flasker, bevillingsplikt.[10] I Oslo ble det på begynnelsen av 1900-tallet solgt vin fra 4-500 kolonialbutikker, og øl fra enda flere steder. Først i 1917 ble det obligatorisk med kommunal bevilling for alt salg av vin, mens skjenkingen av vin og øl allerede i 1893 var blitt underlagt bevillingsplikt.

Selv om alkoholen i brennevin var hardere beskattet enn alkoholen i vin og øl, førte likevel ikke det til at en fikk mer alkohol per krone om en kjøpte øl enn brennevin. I 1896 beregnet statskjemiker Schmelk forholdet mellom prisene på 1 liter ren alkohol i laddevin, brennevin og øl til henholdsvis 3,30; 4,20 og 7,50 kroner. Det var altså den svakeste drikken, ølet, som inneholdt den dyreste alkoholen. Det skyldtes at produksjon av billig brennevin og dårlig vin er relativt lite kostnadskrevende sammenliknet med produksjon av øl og kvalitetsvin.

Et edruelig folk – et tørrlagt land

På 1890-tallet foregikk størsteparten av småsalget av brennevin (med småsalg mentes fram til 1894 salg i mindre kvanta enn 40 liter, fra 1894 salg i mindre kvanta enn 250 liter) gjennom kommunale samlag i byene, som i praksis hadde monopol på alt slikt salg. Samlagene ble opprettet etter vedtak i kommunestyret, og det første kommunale brennevinssamlaget ble opprettet i Kristiansand i 1871. Overskuddet fra driften skulle gå til ulike gode formål i kommunen. Andre byer fulgte raskt etter med å opprette brennevinssamlag, og i 1894 var det opprettet samlag i 51 av de 58 norske byer.[11]

I 1894 skjer det et vannskille i norsk alkoholpolitikk. Skiftet var knyttet til at Sven Aarrestad ble valgt til formann i Det norske totalavholdsselskap (DNT) i 1887. Han forble formann i 40 år fra 1887 til 1927, altså i bevegelsens storhetstid. Aarrestad mente alkoholproblemet bare kunne finne sin endelige løsning ved at alkoholen ble fjernet fra samfunnet. Det målet han stilte opp for avholdsbevegelsen var ”Et edruelig folk, et tørrlagt land”.[12] For å oppnå dette målet ville Aarrestad først kvitte seg med all omsetning av brennevin.

Aarestad var, i motsetning til mange andre innenfor avholdsbevegelsen, tilhenger av å bekjempe alkoholproblemet med politiske virkemidler, ikke bare ved opplysning og eksemplets makt. Det redskapet Aarrestad så seg ut for å «tørrlegge landet», var de kommunale brennevinssamlagene. Fram til da hadde avholdsfolk vært reserverte til de kommunale brennevinssamlagene, både fordi de mente at det ikke var noen offentlig oppgave å selge alkohol, og fordi de var redde for at kommunene ble avhengige av inntektene fra samlagene. Men ved en lovendring i 1894 fikk avholdsbevegelsen gjennomslag for at bevilling til salg av brennevin bare kunne gis til kommunale samlag, og at spørsmålet om en by skulle ha samlag skulle avgjøres ved lokale folkeavstemninger. Bare i bykommuner der et flertall av innbyggerne gjennom en avstemning hadde uttrykt ønske om at det skulle være et brennevinssamlag, skulle brennevin kunne selges. Gjennom slike lokale folkeavstemninger skulle landet, ved hjelp av avholdsbevegelsens styrke og oppslutning, gradvis tørrlegges for brennevin. Når først brennevinet var fjernet, skulle turen komme til ølet og vinen. Det var denne nye politikken, der en går inn for å tørrlegge landet, og ikke nøyer seg med å bekjempe alkoholmisbruket, som representerte et vannskille i norsk alkoholpolitikk. Mens en tidligere hadde nøyd seg med å ønske seg et edruelig folk, fremmet nå avholdsfolket i tillegg krav om et tørrlagt land.

Avholdsfolkets glansperiode

På 1880-tallet hadde medlemsmassen i Det norsk totalavholdsselskap vokst meget sterkt, fra 1879 til 1887 ble medlemstallet tidoblet, fra 7 000 til 70 000 medlemmer. Veksten i medlemsmassen fortsatte på begynnelsen av 1900-talet, og da den samlede avholdsbevegelsen (Det norske totalavholdsselskap, International organisation of good templars, Den norske godtemplarordenen og Norske Kvinders Totalavholdsselskap) sto på sitt sterkeste rundt første verdenskrig, var det 250 000 organiserte avholdsfolk i Norge, dvs. 10 prosent av den totale befolkningen. I 1915 var også et flertall av stortingsrepresentantene organiserte totalister. I en slik sammenheng kan eksemplets makt være et like effektivt virkemiddel som reformer.

Styrken til avholdsbevegelsen gjorde at Aarrestads linje for å kvitte seg med brennevinsomsetning hadde stor suksess, og ved krigsutbruddet i 1914 ble det bare solgt brennevin i 13 av de 51 byene som solgte brennevin i 1894. Disse siste byene var imidlertid de største byene som var svært gjenstridige, og det var lite håp om å vinne fram gjennom lokale folkeavstemninger her.

Veksten i antall organiserte avholdsfolk, sammen med de gode erfaringer en hadde gjort med alkoholforbud under første verdenskrig, førte nå til at det innen store deler av avholdsbevegelsen vokste fram et krav om folkeavstemning om et landsomfattende forbud mot brennevin og sterk vin. Kravet vant fram, mot Aarrestads vilje. Aarrestad mente at et forbud bare ville bli respektert dersom det hadde god støtte i befolkningen og, like viktig, i de største borgerlige avisene. Landet måtte overalt tørrlegges av folkeviljen, mente han, en kunne ikke presse gjennom en tørrlegging mot innbyggernes vilje.

…og svanesang

Folkeavstemningen i 1919 ga et flertall for forbud, men avstemningen innledet samtidig avholdsbevegelsens svanesang. For Aarrestad fikk rett, motstanden mot forbudet var så sterk blant borgerskapet i de store byene og i de største avisene at en fikk store problemer med å håndheve det. Ved en ny folkeavstemning i 1926 ble det flertall for å oppheve forbudet, og i 1927 ble legalt brennevin igjen å få kjøpt i kommunale samlag og i et nytt statlig selskap, som var opprettet i 1922, i hovedsak for å ta seg av importen og omsetningen av vin under forbudet. Derav navnet - Vinmonopolet. Men ikke bare brennevin ble solgt der, omsetningen av vin ble værende i Vinmonopolets utsalg og i de kommunale samlagene også etter 1927. Vin ble dermed utsatt for de samme restriksjoner som brennevin hadde vært før forbudet. Det gjorde det ikke enklere å fremme vinkulturen i Norge.

Den eneste alkoholdrikken som nå lot seg kjøpe i vanlige butikker var øl, både det sterke bokkølet og det svakere pilsner- og bayerølet ble omsatt i kolonialbutikker med ølbevilling. Samtidig lå avholdsbevegelsen med brukket nakke, og den kom seg aldri etter nederlaget i avstemningen i 1926. Med avholdsbevegelsens nederlag i forbudsavstemningen i 1926 ble drømmen om det tørrlagte Norge begravd. I 1927 var det tilbake til start, i betydningen av at en vendte tilbake til den alkoholpolitikken som ble ført før forbudet. Igjen måtte en begrense seg til å ønske seg et edruelig folk, et tørrlagt land kunne en se langt etter. Selv om Aarrestads linje for å tørrlegge Norge lå fast, var målet i praksis oppgitt. Vinmonopolbutikkene fikk nå den samme betydning som samlagene opprinnelig hadde hatt, de skulle sørge for at salget av brennevin – og nå også vin – skulle skje på en måte som ”i minst mulig grad hindret edruelighetens fremme”, slik det sto i den nye alkoholloven fra 1927.

Det totale salget av alkohol viste ingen påviselig økning fra det siste forbudsåret til det første året uten forbud. Salget av alkohol la seg nå til ro på et noe lavere nivå enn hva som hadde vært vanlig i årene før den første verdenskrigen, noe som nok skyldtes lavkonjunkturen som inntrådte på slutten av 1920-tallet og som fortsatte helt fram til andre verdenskrig. Sammensetningen av alkoholsalget endret seg imidlertid, og i løpet av kort tid vant brennevinet tilbake sin tapte posisjon som den mest brukte rusdrikken. I 1939 sto brennevin for 50 prosent av omsetningen, mens øl sto for 37 prosent og vin for 13 prosent. Vinforbruket hadde økt i forhold til tiden før forbudet, men det var i all hovedsak hetvin det dreide seg om.

Jakten på billig rus

Plasseringen av vinsalget på Vinmonopolet kan neppe sies å ha fremmet tilgjengeligheten av vin i Norge. Hva så med avgiftssatsene for de ulike alkoholdrikkene, kan vi her spore noe ønske om å fremme salget av vin og øl? Selv om alkoholen i brennevin fremdeles var hardere beskattet enn alkoholen i vin og øl, var alkoholen like fullt dyrere i øl enn i brennevin. Ser vi på prisen på de billigste merkene, som er mest interessant i denne sammenheng, var prisen på alkohol 30-40 prosent dyrere i vin og øl enn i brennevin i 1939.[13]

Etter andre verdenskrig blir bildet noe annerledes. Det skyldtes at vin og brennevin under og etter krigen ble pålagt en krise- og krigsavgift, på henholdsvis 50 og 150 prosent av den prisen Vinmonopolet beregnet seg. Ølavgiften ble også økt med 150 prosent, men ikke av prisen, men av den gamle avgiften.[14] Det betydde at prisen på øl kom noe lettere fra krigens herjinger enn prisen på brennevin. Rett etter krigen var alkoholen i billig vin noe dyrere enn alkoholen i billig brennevin, mens øl inneholdt den billigste alkoholen. Men fra midten av 1950-årene til i dag er alkoholen i den billigste vinen alltid billigere enn alkoholen i det billigste brennevinet, og fram til årtusenskiftet var også alkoholen i billig vin billigere enn alkoholen i øl. Det var først ved priskrigen mellom bryggeriene på midten av 2000-tallet at øl ble den drikken som ga mest valuta for pengene, når vi med valuta mener alkohol.

Opprettholdelsen av avgiftsøkningene etter krigen hadde ikke først og fremst en alkoholpolitisk begrunnelse, men skyldtes et ønske om å styrke statsfinansene og å svekke importen. I den første tiden etter avgiftsøkningen oppga Vinmonopolet, i ren protest, to ulike priser på sine produkter i prislista, for å vise at det ikke var selskapet, men staten som var skurken. Etter kort tid ga Vinmonopolet seg med det, og slo seg til tåls med at det var innført et nytt prisregime på brennevin og vin. Det var altså i forbindelse med situasjonen under og etter andre verdenskrig at det norske prisnivået på alkoholdrikker nådde det nivået det har i dag. I dag er imidlertid avgiftsnivået for de billigste alkoholdrikkene lavere enn rett etter krigen.

Vinmonopolet – en forkjemper for vinkulturen

På tross av at avgiften på vin steg betydelig under og etter andre verdenskrig, var det likevel et ønske om og en vilje til å fremme vinforbruket, helst på bekostning av brennevin og øl. I arbeidet med å fremme det en kalte vinkulturen, sto Vinmonopolet i fremste rekke. Ikke minst gjorde selskapets innkjøpssjef, Haakon Svensson, et viktig arbeid, da Vinmonopolet i februar 1950 lanserte vinmerkene Rødvin og Hvitvin. ”Dette var enkle viner, produsert av Vinmonopolet for folket”.[15] Prisen på den nye folkevinen ble satt til 6 kr, noe som i 1950 var et par kroner lavere enn det billigste alternativet av bordeauxvin. Uansett prisutviklingen på Vinmonopolets andre varer, bestrebet selskapet seg på å fremme vinkulturen ved å holde prisen på Rødvin uendret i mer enn 18 år. Etter hvert fikk vinen navn etter prisen, og den ble hetende sekskroners helt til eventyret tok slutt i mai 1968.

Førte så denne politikken til det ønskede økte forbruket av bordvin? Ut fra selskapets årsmelding fra 1968 kan det virke slik. For det første meldte selskapet om at det hadde det skjedd en strukturendring i vinsalget, bordvinene hadde tatt store markedsandeler fra de sterke vinene og de norske fruktvinene. I 1960 ble det for første gang solgt flere liter bordvin enn sterk vin i Norge.

For det andre hadde salget av vin økt mye sterkere enn salget av brennevin, som imidlertid også økte. Fra 1950 til 1968 ble vinsalget per voksen innbygger i Norge fordoblet. I 1968 var mer enn halvparten av all rødvinen som ble drukket sekskroners, som ved utgangen av året ikke lenger kostet seks, men sju kroner. Det er liten tvil om at sekskronerspolitikken bidro til det økte forbruket av vin, og til at vin begynte å bli mer vanlig både blant arbeidere og – særlig – innenfor funksjonærgruppene.

Forbruket av øl og brennevin

Den store vinneren blant alkoholdrikkene i perioden 1950 til 1970 var likevel ikke vin, men øl. Som tilfellet var for vin, ble også ølsalget fordoblet i denne perioden. Men til forskjell fra vin, der fordoblingen av salget betydde at det økte med 0,2 liter ren alkohol per voksen innbygger, betydde fordoblingen av ølsalget at salget økte med 1,1 liter ren alkohol per voksen innbygger, eller om lag seks ganger mer enn vinsalget. Fra og med 1968, da ølet passerte brennevinet, og fram til i dag, har ølbryggeriene hvert eneste år levert mest registrert alkohol til de norske forbrukerne. Det er liten tvil om at den sterke veksten både i forbruket av øl, vin og brennevin var påvirket av de gode konjunkturene etter krigen. For ølet spilte det også en betydelig rolle at det var mye lettere tilgjengelig enn vin og brennevin, både i kommuner med og uten vinmonopolutsalg.

Den sterke veksten i ølforbruket fortsatte gjennom 1970-årene, noe som skapte bekymring ikke minst i forhold til alkoholbruk blant ungdom. I valget mellom de ulike alkoholdrikkene foretrakk ungdom øl, og det ble vist at ungdommens alkoholforbruk økte særlig sterkt på 1970-tallet.[16] I 1980 grep en derfor igjen til det klassiske virkemidlet – avgiftsøkning, noe som førte til at ølprisen økte mer enn prisen på vin og brennevin. Som en følge av prisøkningen - og de dårlige konjunkturene på 1980-tallet - stoppet forbruksøkningen opp, og ved årtusenskiftet var ølforbruket det samme som det hadde vært i 1980.

Fra 1980 begynte forbruket av alkohol å synke i Norge, som følge av en nedgang i forbruket av sprit. Fra 1980 til 2001 ble salget av sprit mer enn halvert. Nedgangen skyldtes i noen grad en omlegging av avgiftssystemet, det norske avgiftssystemet skulle ikke lenger favorisere innenlandsk brennevin framfor importert. Det førte til at det billige, innenlandske brennevinet fikk en avgiftsøkning på 20-25 prosent fra 1980 til 1998, mens avgiftene på importerte brennevin kunne gå ned med så mye som 35-40 prosent. Nedgangen i salget kan også ha sammenheng med økt salg av smuglersprit i den samme perioden, og vekst i det avgiftsfrie salget på ferger og flyplasser. Men mest skyldtes nok nedgangen i salget av sprit et økt fokus på sunn livsstil, som grep mer og mer om seg på 1980- og 1990-tallet.

 

Vinforbruket tar av

Den eneste alkoholdrikken som nå økte salget per innbygger nevneverdig var bordvin, men her var økningen til gjengjeld meget kraftig. Fra 1980 til 2001 ble salget av bordvin regnet per voksen innbygger mer enn tredoblet. Økningen førte imidlertid ikke til noen spesiell økning i vinavgiften. Det skyldes flere forhold, og jeg skal kort nevne de viktigste.

På 1990-tallet ble Norge fratatt muligheten til å legge ulike avgifter på øl og vin. Årsaken til endringen var at Norge i 1994 ble det en kan kalle et assosiert EU-medlem, gjennom EØS-avtalen. For å unngå forskjellsbehandling mellom innenlandsk øl og utenlandsk vin, ble det bestemt at alkoholen i vin og øl skulle beskattes likt. Dette ble endelig gjennomført i 1999. Før ordningen inntrådte var alkoholen i øl noen ganger dyrere enn i vin, og noen ganger var det omvendt. På det tidspunktet endringen skjedde var alkoholen i øl beskattet om lag 10 prosent lavere enn alkoholen i bordvin. Alkoholen i brennevin var dyrest, slik den har vært i de fleste årene etter endringene i avgiftene under og etter andre verdenskrig.

I sammenheng med at Norge ble medlem av EØS, forsvant også det sterke ølet inn på Vinmonopolet. Det ble sagt at hensikten med nyordningen var å unngå å diskriminere mellom sterkt norsk øl og svak utenlandsk vin. Men årsaken kan like gjerne ha vært en del av en hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti for å få Norge inn i EØS.[17] Det sterke ølet hadde alltid vært solgt i dagligvarebutikker med bevilling, men hadde lenge vist et stadig lavere salg. Da det havnet på Polet sank salget til nesten ingenting, når folk først besøkte Vinmonopolet kjøpte de heller andre varer enn øl. I 2010 utgjorde salget av sterkt øl under en halv prosent av det totale ølsalget. I 1950 var andelen 36 prosent.

En annen viktig grunn til at det økte forbruket av vin ikke har blitt møtt med avgiftsøkning, er at økningen i forbruket ennå ikke har blitt etterfulgt av synlig økte alkoholproblemer.[18] Det kan synes som om det økte vinforbruket har skjedd i det stille, dvs. at økningen har skjedd i form av situasjoner uten altfor mye fyll. Tidligere beregninger har vist at i situasjoner der vin er hoveddrikk, er det langt mindre vanlig å drikke seg beruset enn i situasjoner der øl eller brennevin er hoveddrikk.[19] Dette må ikke forstås slik at folk drikker seg sjeldnere beruset i situasjoner der vin er hoveddrikken fordi de drikker vin. Det kan like gjerne være at de som foretrekker vin drikker seg sjeldnere beruset enn de som foretrekker øl eller brennevin, uansett hva de drikker, eller at vin oftere drikkes i sammenhenger der det er mindre akseptert å drikke seg beruset.

Vin har tradisjonelt vært drukket av det øvre borgerskapet i Norge. I dag har vinforbruket spredt seg til alle lag av befolkningen, men først og fremst til den stadig voksende middelklassen. Arbeiderkulturen med dens vekt på bruk av øl og brennevin er på retur, og med den kan også fylla være på retur. Det kan derfor synes som om ønsket om framveksten av en norsk vinkultur endelig er i ferd med å gå i oppfyllelse. I 2009 sto vin for litt over en tredjedel av det registrerte forbruket, mens ølet sto for 44 prosent og brennevin 22 prosent.

Framveksten av en norsk vinkultur må ses i sammenheng med at vin har blitt mye mer tilgjengelig i det norske samfunnet enn før. Den økte tilgjengeligheten har skjedd på to plan. På nasjonalt nivå skjedde det et skifte i norsk alkoholpolitikk rundt 1990. Før den tid ble det lagt alkoholpolitiske vurderinger til grunn ved etableringen av nye vinmonopolbutikker, vin og brennevin skulle i prinsippet være lite tilgjengelig. Det skulle være få vinutsalg, og varene skulle bare selges over disk. Men på 1990-tallet ble det ikke lenger lagt alkoholpolitiske, men forbrukerpolitiske vurderinger til grunn for etablering av nye butikker.[20] Målet var nå at alle, uansett hvor i landet de bodde, skulle ha rimelig god tilgang på vin. I tillegg ønsket en å unngå køer i de største byene. Følgelig vokste antall vin- og brennevinsutsalg fra 100 i 1990 til 250 i 2010. Samtidig ble alle butikkene selvbetjente. Det er liten tvil om at omleggingen til selvbetjening og det økte antallet utsalg har virket til å øke vinforbruket.

Pappvin – vin for norske drikkevaner

Men det er grunn til å nevne enda en endring i tilgjengeligheten til vin, denne gangen på mikronivå. I 1988 ble pappvin introdusert på det norske markedet. Pappvinen gjorde det mulig for forbrukerne å kjøpe inn større kvanta vin uten samtidig å måtte slite på kilovis med flasker. Nå kunne en få kjøpt 3 liter vin i en smekk, i en lett og hendig pakning med egen tappekran, og som var lett å bringe med seg. En slapp også å drikke alt innholdet med en gang kartongen var åpnet. I motsetning til vin på flasker sørget den nye emballasjen for at vinen holdt seg lenge etter at den var åpnet. Pappvinen introduserte et nytt møbel i norske hjem, et 3-liters lager av lett tilgjengelig vin med tappekran ble nå en del av standardutrustningen i norske middelklassekjøkken. Dit kunne en gå for å tappe seg et glass i ny og ne, og – genialt nok - uten at det i det hele tatt syntes at en har vært der. Det var tydelig at forbrukerne satte pris på det nye produktet, for forbruket av pappvin formelig eksploderte. Også salget av flaskevin økte, men pappvinen økte mye mer. I 2009 sto pappvin for 55 prosent av den totale omsetningen av vin gjennom Vinmonopolet.

Bryggerinæringen syntes å lære av vinindustrien, og norske bryggerier introduserte six-packen og boksølet på 1990-tallet. Ølet ble nå pakket i forbrukervennlige pakninger på seks flasker á 33 cl, eller - aller helst - lette aluminiumsbokser på 0,5 liter. På denne måten gjorde en ølet mer tilgjengelig for forbrukerne, samtidig som en sørget for en viss varebeholdning av øl i de tusen hjem.

Den gunstige utviklingen i det norske forbruket av alkohol, i den betydning at veksten i forbruket så å si utelukkende skyldes et økt forbruk av vin, kan ha medvirket til at myndighetene slakket litt opp på avgiftene overfor brennevin og sterk vin, altså to varer som tradisjonelt har vært forbundet med fyll. I 2000 ble avgiftene på sterk vin halvert, den ble fra da av beskattet som bordvin, og i 2002 og 2003 ble avgiften på brennevin satt ned. Det siste skyldtes i noen grad trusselen om økt grensehandel og smugling, selv om det siste markedet hadde så godt som tørket ut etter at smuglersprit tilsatt metanol tok livet av rundt 20 personer i 2002.

Norsk alkoholpolitikk – en politikk mot rusdrikk

Men fremdeles er det slik at avgiftsredskapet blir brukt der det er mulig, når det dukker opp nye produkter som en mener kan føre til økt fyll. Særlig oppmerksom er en på produkter rettet mot ungdom. Senest så vi det i forbindelse med lanseringen av det nye produktet alcopops, altså en slags oppspritet saft. Dette produktet ble særlig populært blant de aller yngste jentene.[21] Redselen for produktets herjinger blant ungdommen spredte seg mer eller mindre over hele Europa, og det ble holdt en rekke møter i EU-sammenheng om hvordan faren skulle bekjempes. I Norge grep en til det klassiske virkemidlet som hadde vist seg effektivt i en årrekke, en hevet avgiften med 56 prosent fra 2003 til 2004. Effekten lot ikke vente på seg, i løpet av ett år ble salget halvert, og det har siden holdt seg på dette nivået.

I tittelen til dette innlegget ble det spurt om norsk alkoholpolitikk favoriserte svakere drikker framfor sterkere. Jeg har forsøkt å vise at den i noen utstrekning har gjort det, selv om gjennomgangsmelodien i norsk alkoholpolitikk har vært å rette virkemidlene inn mot den drikken en mener bidrar til mest fyll. Det gjaldt brennevinet gjennom hele 1800-tallet, ølet etter at den bayerske metoden for ølbrygging slo igjennom på 1850-tallet, laddevinen da en forsøkte å sprite opp dårlig vin på 1890-tallet, dårlig spansk vin da den truet med å oversvømme det norske markedet i forbindelse med brennevinsforbudet, ølet da ungdommens forbruk steg særlig sterkt på 1970-tallet og til slutt alcopops da en mente den kunne føre til at de yngste ungdommene drakk seg fulle tidligere enn godt var.

Men samtidig har det hele tiden vært en understrøm i norsk alkoholpolitikk som har prediket vinens fortreffelighet, vinforbruk har vært en dannet beskjeftigelse, i motsetning til den mer barbariske bruken av øl og brennevin.  Et uttrykk for denne understrømmen var Vinmonopolets og myndighetenes satsning på en billig folkevin gjennom hele 1950- og 1960-tallet. Denne politikken var uten tvil en del av årsaken til at forbruket av bordvin ble fordoblet i denne perioden, og ikke minst førte den til at vin fikk innpass blant arbeiderklassen og lavere funksjonærgrupper. Politikken ga også et meget klart signal om at bruk av vin var noe annet enn bruk av øl og brennevin. Dette synet på bruk av vin som en dannet beskjeftigelse kan det bli slutt på om pappvinen fester et enda hardere grep rundt alkoholforbruket i de mange tusen norske middelklassehjem enn hva tilfellet er i dag.

 



[1] St. prp. nr. 1, 29. april 1959 Omsetningsavgift til statskassen på brennevin og vin fra 1. juli 1959, s. 2.

[2] St. meld. nr. 88 1972-73 Om alkoholproblemet og tiltak for å fremja edruskapen, s. 27.

[3] St. meld. nr. 17 1987-88 Alkohol og folkehelse, s. 7.

[4] Øyvind Horverak: Does Norwegian alcohol policy favour lower alcohol content beverages? A historical overview. Nordic Studies on Alcohol and Drugs vol. 29(1):7-23 2012.

[5] Oskar Kristiansen: Edruelighedsforhold i Norge 1814–1848. Cammermeyers boghandel, Oslo 1934.

[6] Conrad N. Schwach: Erindringer af mit liv 1790–1830. KA forlag, Oslo 2008.

[7] Kjeld N. Andresen: Haandbog i Afholdsreformens Grundsætninger. P. T. Mallings Forlags-Boghandel, Christiania 1846.

[8] Per Fuglum: Et onde avskaffer man! Arbeiderbevegelsen og alkoholen fra Marcus Thrane til forbudstiden. Historisk institutt, Norges Teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU, Trondheim 1999.

[9] NFS H. Delgobe 17, s 1. Per Fuglum, som nevner Sven Aarrestad som kilde, hevder imidlertid at navnet stammer fra en mindre høker i en av Arendals bakgater, som gikk under navnet «Ladden». Per Fuglum: Kampen om alkoholen i Norge. Universitetsforlaget, Oslo 1972, s. 424.

[10] Ragnar Hauge: Alkoholpolitikken i Norge. Statens Edruskapsdirektorat, Oslo 1986.

[11] Hauge, op. cit.

[12] Sven Aarrestad: Det er rusdrikk-kapitalen som står iveien for oss. Menneskevennen, Oslo 1929.

[13] Horverak, op. cit. 2012.

[14]Øystein Øystå: Brygg, brus og bruduljer. Bryggeri- og mineralvannforeningen i Norge 100 år. Bryggeri- og mineralforeningen, Oslo 2001, s. 158.  

[15] Olav Hamran: Vinlandet. Vin i Norge 1920–2000. Samlaget, Oslo 2011, s. 56.

[16] Sverre Brun-Gulbrandsen: Alkoholbruk blant norsk ungdom. Universitetsforlaget, Oslo 1976.

[17] Øystå, op. cit.

[18] Ingeborg Rossow: Trends in alcohol consumption and alcohol-related harms in Norway around the turn of the millennium. Nordic Studies on Alcohol and Drugs 24 (Supplement): 61–72, 2007.

[19] Øyvind Horverak og Elin K. Bye: Det norske drikkemønsteret. Rapport nr.2/2007. Statens institutt for rusmiddelforskning, Oslo 2007. 

[20] Øyvind Horverak: Vinmonopolet – mellom avholdsbevegelse og måtehold. Nordisk alkohol- & narkotikatidskrift 18 (1): 7– 23, 2001,

[21] Horverak og Bye, op. cit.

År: 2012 Utgiver: SIRUS Av: Øyvind Horverak
2013@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Lorem ipsum dolor sit amet, meis maiestatis pri et. Duis dolor lobortis at eos, sapientem hendrerit mei ex. Id dicat scripta cum, pericula adolescens in vix.