There is a license error on this site:
License has expired
The Web site remains functional, but this message will be displayed until the license error has been corrected.

To correct this error:If you do not have a license file, please request one from EPiServer License Center.
forebygging.no
Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: tyq63b
(Skriv inn koden over.)

 

Alkoholpolitikk, normer og drikkevaner i ulike land i Europa

Av: Sturla Nordlund, forsker ved SIRUS

 

Innledning

De fleste av oss har vel en oppfatning av at både alkoholpolitikk, normer og adferd i forbindelse med alkoholbruk er forskjellig i ulike deler av Europa. Ofte snakker vi om ”nordiske” contra ”kontinentale” drikkevaner. Det som kan virke noe paradoksalt er at i Norden, der vi har den strengeste alkoholpolitikken, er det mest fyll å se i gater og på offentlige steder, mens i sørligere deler av Europa, der politikken er mer liberal, synes folk å oppføre seg vesentlig mer sivilisert selv om de har drukket en god del (Anderson & Baumberg 2006). Denne artikkelen er et forsøk på å forstå dette paradokset, eller mer presist handler det om å forstå dynamikken mellom politikk, normer og adferd når det gjelder alkoholkonsum, og hvordan denne dynamikken gir seg ulike utslag i ulike deler av Europa.

Det vanskeligste punktet i dette prosjektet er å finne en enkel måte å beskrive normene for alkoholbruk i ulike land med ulik kultur. Hvordan måler man folks normer omkring alkoholbruk? Hva er akseptabel bruk og hva reagerer folk negativt på?

Målemetode: Hva betyr «alkoholmisbruk»?

En måte å nærme seg dette problemet på ble lansert for nokså nøyaktig 50 år siden av en ung sosiolog ved navn Lise Paulsen. Hun ble ansatt ved Statens institutt for alkoholforskning i 1963 og ville undersøke hva folk i Norge mener med begrepet ”alkoholmisbruk”. Hun hadde lagt merke til at alle var skjønt enige om å redusere det de kalte ”alkoholmisbruk”, men når det kom til diskusjoner om praktisk alkoholpolitikk var uenigheten stor. Da ble man plutselig uenig om både hva som burde forandres og særlig om hvilke virkemidler som skulle til for å forandre det. Hun tenkte da at begrepet ”alkoholmisbruk” ga opphav til det man kaller skinnenighet, dvs. at begrepet ofte blir brukt til å dekke over de forskjellene som egentlig eksisterer i holdninger og normer omkring bruk av alkohol. For å få et reelt bilde av hva folk legger i begrepet «alkoholmisbruk» fant hun ut at hun skulle beskrive noen konkrete typer av alkoholvaner og spørre folk om de syntes disse var uttrykk for ”alkoholmisbruk” eller ikke. På denne måten ønsket hun å få et tydeligere bilde av folks holdninger og normer for alkoholbruk og hvordan disse var fordelt i befolkningen.

Men hvordan beskriver man alkoholvaner på en slik måte at man får fram ulike sider av det folk mener med uttrykket ”alkoholmisbruk”? Paulsen tenkte at hun først måtte bestemme hvilke sider av alkoholbruken som typisk kunne utarte til ”misbruk”. For det første mente hun at mange ville karakterisere det som misbruk når noen drakk svært ofte. Hyppighet var altså en side av alkoholbruken som de fleste, når den nådde et visst nivå, ville kalle misbruk. En annen side av alkoholbruken som kunne være avgjørende for om man ville kalle det misbruk eller ikke, var graden av beruselse. Sterk beruselse vil mange kalle alkoholmisbruk selv om det ikke skjer så ofte.

Et tredje aspekt var den sosiale situasjonen drikkingen fant sted i. Nå kan sosiale situasjoner være av mange slag og gjelde både når og hvor man drikker, og hvem man drikker sammen med. Normene kan være svært forskjellige i disse situasjonene (Mäkelä, 1986). For ikke å få for mange beskrivelser å ta stilling til fant hun ut at hvem man drakk sammen, eller om man drakk alene, var en vesentlig side ved drikkesituasjonen, som kunne være viktig når man skulle avgjøre om situasjonen skulle karakteriseres som alkoholmisbruk eller ikke. Hun antok at mange ville kunne godta mer drikking sammen med familiemedlemmer eller sammen med venner, enn om drikkingen foregikk alene, før man ville kalle det misbruk. Hun bestemte seg derfor til å bruke dette aspektet som en beskrivelse av drikkesituasjoner.

Hvert av disse tre aspektene, hyppighet, beruselsesgrad og det vi kan kalle sosiabilitet, måtte hun så gradere slik at man fikk en variert meny av beskrivelser å ta stilling til. Hun mente tre nivåer av hvert av aspektene måtte være tilstrekkelig. Nivåene ble beskrevet slik (Paulsen 1969):

Ved å kombinere alle tre nivåene på alle tre aspektene med hverandre fikk hun i alt 3 x 3 x 3, dvs 27, ulike beskrivelser av alkoholvaner. Disse kunne betraktes som en skala som gikk fra den mest forsiktige alkoholbruk, beskrevet som: ”Drikker noen få ganger i året, sammen med familien, og blir svakt beruset”, til den mest omfattende bruk, som i denne skalaen beskrives som ”Drikker et par ganger i uken, alene, og blir sterkt beruset”.

Disse 27 beskrivelsene ble høsten 1964 forelagt et representativt utvalg på 500 personer over 20 år i fem byer på Østlandet og fem byer på Vestlandet i Norge. Beskrivelsene var trykket på kort som ble presentert ett for ett for personene i utvalget, som så anga om de mente de forskjellige beskrivelsene kunne karakteriseres som misbruk eller ikke. Hvis noen uttrykte tvil, ble kortet lagt bakerst og presentert på nytt på slutten av intervjuet. Hvis det fremdeles var tvil, ble dette registrert. Paulsen publiserte en artikkel på bakgrunn av svarene, der hun kunne beskrive normative skillelinjer mellom ulike grupper av befolkningen (Paulsen 1969). Vi kommer tilbake til noen av hennes resultater senere. Det som er av interesse i denne sammenhengen er den metoden hun utviklet og brukte i sin undersøkelse. 

25 år senere, i 1989, tenkte en annen forsker ved samme institutt, Oddvar Arner, at han ville gjøre en ny undersøkelse med samme metode, for å se hvordan utviklingen i normene for alkoholbruk hadde endret seg. Han fant imidlertid ut at i Paulsens materiale var forskjellene i vurderingene små om beskrivelsene gjaldt å drikke ”sammen med familien” eller ”sammen med venner”. Forskjellene gikk hovedsakelig mellom å drikke alene eller i en sosial sammenheng. Arner valgte derfor å ikke ta med beskrivelser som inneholdt det sosiale alternativet ”sammen med familien”. Dermed ble det bare to nivåer av sosiabilitet, nemlig ”alene” og ”sammen med venner”, og antall beskrivelser som skulle karakteriseres ble redusert til 3 x 3 x 2, dvs. 18. På den annen side brukte Arner et landsrepresentativt utvalg på over 1200 respondenter i alderen 15 år og over. For å sammenligne med Paulsens resultater måtte han derfor lage et underutvalg av personer fra de samme områdene som Paulsens data var fra, og i den samme aldersgruppen, dvs. 20 år og eldre. Dette underutvalget ble på drøyt 500 personer (Arner, 1993).

Enda 17 år senere, i 2006, ble det gjort en ny undersøkelse etter samme metode (Nordlund, 2008). Da ble et landsrepresentativt utvalg på 950 personer, 15 år og eldre, presentert for de samme beskrivelsene som i Arners undersøkelse, og skulle svare om de mente de var uttrykk for ”alkoholmisbruk” eller ikke. Et tilsvarende underutvalg som Arner laget for å sammenligne med Paulsens data ble også gjort her, og ble på 463 personer.

Endringer i normene i Norge

Tabell 1 viser andelen av de sammenlignbare underutvalgene som svarte at de ville karakterisere hver av de 18 aktuelle beskrivelsene som misbruk. De 18 beskrivelsene er her ordnet etter synkende andel misbruk-svar ved undersøkelsen i 1964.

 

Det kan nok være litt vanskelig å få oversikt over alle disse tallene, men vi kan nevne noen eksempler: For å ta ytterpunktene ser vi at det å drikke et par ganger i året sammen venner og bli svakt beruset ble ansett som alkoholmisbruk av over en fjerdedel av befolkningen over 20 år i de nevnte områdene av landet i 1964, mens denne andelen var falt til 10 prosent i 1989 og har holdt seg der fram til 2006. I 1964 var det 97 prosent som sa at det å drikke et par ganger i uken, alene, og bli sterkt beruset måtte beskrives som misbruk, mens bare 80 prosent mente det samme i 2006. Vi kan også se at det å drikke et par ganger i måneden med venner og bli sterkt beruset (beskrivelse nr. 7) ble ansett som misbruk av 89 prosent i 1964, mens under halvparten av de spurte mente det samme i 2006. Slik kunne vi gå gjennom alle beskrivelsene og se at det er en betydelig endring i normene for hva man godtar av alkoholbruk og hva man anser som misbruk i løpet av denne perioden. Man får imidlertid et bedre inntrykk av endringene ved å gjengi de samme resultatene som i tabell 1 i grafisk form, slik det er gjort i figur 1. 

Figuren viser tydelig hvordan det for alle beskrivelsene er færre som anser dem som misbruk for hver undersøkelse, dvs. at det har vært en klar endring i holdningene til alkoholbruk i løpet av denne perioden på over 40 år. Holdningene har blitt mer liberale, dvs. at nordmenn godtar både hyppigere alkoholbruk, og mer fyll, nå enn vi gjorde på 1960-tallet, før vi kaller det for misbruk. Dette gjelder enten man drikker alene eller sammen venner.

En enklere måte å få fram denne endringen på er å se på det gjennomsnittlige antall av beskrivelsene som blir ansett som alkoholmisbruk i hvert av årene (Tabell 2). Vi får da tydelig fram hvordan utviklingen har gått i en klart liberal retning.

Forskjeller mellom grupper

Vi kan også få fram forskjeller i hva som menes med ”misbruk” mellom ulike grupper av befolkningen. Ser vi for eksempel på totalutvalget for 2006 (tabell 3) finner vi at kvinner gjennomsnittlig anser noe flere av beskrivelsene som misbruk; vi kan si de har litt strengere normer for alkoholbruk. Likeledes ser vi at strengheten i normene øker med økende alder, med unntak av den yngste aldersgruppen, de under 20 år, som har noe strengere normer enn de som er noe eldre. Tilsvarende forskjeller var det også i utvalgene fra 1964 og 1989.

Vi kan også se hvordan normene varierer med informantenes eget alkoholkonsum. Figur 2 viser at man blir mindre streng i synet på hva som er misbruk jo mer man selv drikker. De helt avholdne er de som har det strengeste synet på ”alkoholmisbruk”, mens de som drakk mest i gjennomsnitt ved undersøkelsen i 2006 (over 6 liter ren alkohol i året) bare mente at drøyt 4 av beskrivelsene kunne sies å være misbruk. Grunnen til at kurven for 1964 ikke er ført fram til det høyeste forbruksnivået er at bare 2 personer i 1964-utvalget drakk så mye.

Internasjonale sammenligninger

Disse sammenligningene mellom grupper av befolkningen i Norge gjorde at vi fikk ideen til å bruke den samme metoden for å gjøre en internasjonal sammenligning av normene for alkoholbruk i ulike land. Grunnen til at vi mente denne metoden kunne egne seg til internasjonale sammenligninger er at beskrivelsene av alkoholvaner er såpass enkle og standardiserte at de dermed er relativt uavhengige av kulturelle tolkninger: Hva folk skulle bedømme skulle oppfattes likt i alle landene; det var hvordan de beskrevne drikkevanene ble bedømt vi var interessert i.

I 2009 startet det såkalte AMPHORA prosjektet, som var et overveiende EU-finansiert prosjekt med mange delprosjekter som involverte forskere fra de fleste europeiske land. Vi så da en mulighet for å kontakte deltakere fra noen land som kunne tenke seg å være med i en slik internasjonal sammenligning. Vi ønsket å få deltakere fra land med tydelige forskjeller i alkoholkultur og alkoholpolitikk, og det endte med at seks land utenom Norge var villige til å delta (Tabell 4). Dette var Finland, som sammen med Norge representerte den Nordiske drikkekulturen. Så fikk vi med Spania, Italia og Slovenia, som representanter for middelhavslandene, og Polen og Tyskland som representanter for sentral-Europa. Tabell 4 viser også når datainnsamlingen foregikk i de ulike landene, hvem som sto for intervjuene, og hvor mange som ble intervjuet i hvert land. Dessverre viste det seg at Italia bare kunne bli representert med regionen Toscana, som altså i denne undersøkelsen vil representere Italia.

De beskrivelsene av drikkevaner som var brukt i de norske undersøkelsene ble oversatt til de aktuelle landenes språk, og selv om de er enkle og standardiserte kan oversettelse til andre språk by på problemer. Beskrivelsene av frekvens og kontekst utgjorde ikke noe oversettelsesproblem, men når det gjaldt graden av beruselse kunne det lett komme inn ord og uttrykk med litt ulik valør i de ulike språkene. Dette er et generelt problem ved de fleste internasjonale spørreundersøkelser. Problemet ble forsøkt redusert så mye som mulig ved dels to uavhengige oversettelser, og dels ved uavhengige tilbakeoversettelser. Samarbeidspartnerne i de ulike landene mente å ha fått til nøyaktige oversettelser, uten vesentlige forskjeller i kulturelle tolkninger.

Den praktiske gjennomføringen av undersøkelsen fulgte samme prosedyre som de norske undersøkelsene: Beskrivelsene ble presentert, en for en, på trykte kort, og respondentene skulle så svare om de mente beskrivelsen tydet på misbruk eller ikke. De relativt få tilfellene der det ble uttrykt tvil, ble også behandlet som i Norge.
 

Ut fra svarene i de forskjellige landene beregnet vi andelene av utvalgene som mente de forskjellige beskrivelsene tydet på alkoholmisbruk. Dette ble en stor og ganske uryddig mengde av tall, så for å få et mer oversiktlig bilde av resultatene har vi vist disse andelene grafisk i figur 3. Her er ikke rekkefølgen av de enkelte beskrivelsene av drikkevanene satt opp etter noen spesiell rangordning, fordi rangordningen av disse andelene er forskjellig i de forskjellige land. Vi ønsket bare å få fram mest mulig monotont stigende prosenttall for flest mulige land.

Men selv om vi kan si at framstillingen er relativt oversiktlig, er det unektelig et temmelig uklart bilde som framkommer. Det som er lettest å se er at de to nordiske landene skiller seg ut ved at stort sett langt lavere andeler bedømmer de ulike beskrivelsene som misbruk enn folk gjør i de andre landene.

Dette kan vi få tydeligere fram ved å se på de gjennomsnittlige andeler av svarene fra de ulike landene som konkluderer med «misbruk». Vi vil se på dette som et uttrykk for det generelle «normative klimaet» i de enkelte landene når det gjelder alkoholbruk. Disse gjennomsnittlige andelene er framstilt grafisk i figur 4, og vi ser at det framkommer tre nivåer av gjennomsnittlig antall misbruks-bedømmelser. Foruten det nordiske nivået, som representerer det mest liberale i synet på hvilke drikkevaner som kan beskrives som misbruk, så utgjør også resultatene fra Toscana og Slovenia et eget nivå som skiller seg ut med den strengeste bedømmelsen av misbruk. I mellom disse ytternivåene ligger Polen, Tyskland og Spania på et eget nivå. Det er statistisk signifikante forskjeller mellom de tre nivåene, men ikke mellom landene på hvert nivå.

Man kan også merke seg at, med unntak av Spania, er landene på hvert nivå naboland. Dette tyder på at ganske store områder i Europa gjennomgående har relativt ensartede oppfatninger av normene for alkoholbruk. Normene for alkoholbruk kan sies å variere geografisk over Europa på en måte som rettferdiggjør det ofte brukte, men sjelden presiserte, begrepet alkoholkultur.

Vi kan også se på hvordan gjennomsnittlig antall beskrivelser som karakteriseres som misbruk varierer i befolkningen i disse landene. Av tabell 5 ser vi at kvinner er noe strengere enn menn i synet på hva som er misbruk i alle landene. Vi ser også at synet på misbruk blir strengere med høyere alder (med noen få unntak) i alle landene. Vi kunne nok fått fram aldersforskjellene bedre ved å bruke litt andre grenser for aldersgruppene, men dette lot seg ikke gjøre generelt fordi man i Toscana – imot den gitte instruksen - hadde brukt disse faste aldersgruppene ved datainnsamlingen.

Figur 4 viser ganske klare forskjeller mellom landene, men likevel er det tydelig fra figur 3 at det er stor variasjon mellom landene i bedømmelsen av de enkelte beskrevne drikkevanene. Dataene inneholder altså langt mer informasjon enn det som framkommer i figur 4. Ser vi for eksempel på beskrivelse nr. 6 (i figur 3), som er: «Drikker et par ganger i måneden, alene, og blir lett beruset», ser vi at mens de fleste landene har en relativt sett mild bedømmelse av dette alternativet, så har folk i Polen og Italia en relativt sett mye strengere bedømmelse, selv når vi tar hensyn til at det generelle nivået i bedømmelsene er forskjellig i de ulike landene. Man kan undres på hvorfor bedømmelsene er så forskjellige for dette alternativet, men vi ser også at bedømmelsene av mange andre beskrivelser spriker ganske mye, selv når vi tar hensyn til at det generelle nivået er forskjellig. Vi må anta at dette er fordi folk i ulike land legger ulik vekt på de tre aspektene av drikkevaner som er brukt i beskrivelsene.

Generelt er vi naturligvis interessert i å se nærmere på denne ulike vektleggingen: Er det for eksempel slik at folk i de nordiske land ser strengere på hyppighet av alkoholbruk enn folk lenger sør? Og er det slik at man ser strengere på graden av beruselse i sørlige land enn i Norden? Men hvordan få fram slike forskjeller? Siden det i de nordiske landene gjennomsnittlig var færre som bedømte de ulike beskrevne drikkevanene som misbruk, var det naturlig nok også mindre sjanse for å bedømme hvert av aspektene strengt. Her var det altså den relative vektleggingen av de ulike aspektene vi ønsket å se på.

For å prøve å få fram hvordan folk i de ulike landene vektlegger de tre aspektene har vi beregnet den betingede sannsynligheten for at de forskjellige nivåene av disse aspektene er brukt i beskrivelsen, gitt at beskrivelsen er bedømt som misbruk. Disse sannsynlighetene er vist grafisk i figur 5, og som man ser summerer de til 1 for alle dimensjonene i alle landene, noe som gjør det lett å sammenligne grafisk den relative tendensen til å bruke de ulike dimensjonene.

I figur 5 er de betingede sannsynlighetene for alle tre aspektene av drikkevanene vist i samme figur, noe som kan gjøre den litt vanskelig å forstå. Hvis vi ser på frekvens først, så betyr mørkeblått den andelen av misbruk-bedømmelsene i hvert av landene som inneholdt frekvensen «ukentlig», dvs. «et par ganger i uka». Det lysere blå er andelen av misbruk-bedømmelsene som inneholdt frekvensen «månedlig», dvs. «et par ganger i måneden», osv. Tilsvarende for graden av beruselse: Det mørkeblå symboliserer andelen av misbruk-bedømmelsene som inneholdt betegnelsen «sterkt beruset», osv. For kontekst-aspektet er det naturlig nok bare to farger, som symboliserer hhv. «alene» og «sammen venner».

Som vi ser er det en relativt tydelig nord-sør gradient når det gjelder vektleggingen av frekvens. Folk i Finland bedømmer ukentlig alkoholbruk strengest, folk i Norge nest strengest, mens folk i Slovenia, Toscana og Spania ser mindre alvorlig på frekvensen. Der er det jo også vanligere å drikke hyppig, for eksempel ha litt vin til maten hver dag. Også når det gjelder beruselsesgraden er det en viss tendens til nord-sør gradient, i alle fall ser nordmenn og finner relativt sett strengere på sterk beruselse, og dermed relativt mildere på svak beruselse, enn folk i de øvrige landene. Det betyr at det skal sterkere beruselse til for å kalle det misbruk i de nordiske landene enn i landene lenger sør. I alle landene ser folk mer alvorlig på det å drikke alene framfor å drikke sammen venner, og de relative forskjellene er ikke svært store.

Formelle regler: Alkoholpolitikk.

Reglene for hvordan man omgås alkoholen i samfunnet er naturligvis ikke bare uformelle og uskrevne, ikke bare holdninger og normer. I tillegg har vi de formelle og skrevne reglene, dvs. de lover og bestemmelser som utgjør den alkoholpolitiske kontroll i samfunnet. Det innbyrdes forholdet mellom de uformelle normene, den formelle alkoholpolitikken og folks adferd kan forenklet beskrives ved denne modellen (Nordlund 2012).


Det viktige her er at folks normer og adferd er en kontinuerlig feedback-prosess, som er den naturlige reguleringen av adferden (Bendor & Swistak, 2001; Lapinski & Rimal, 2005). Men ofte anses denne reguleringen for å være utilstrekkelig, man må også ha formelle regler for adferden. Disse oppstår gjerne ved normativt press på myndighetene fra organisasjoner, grupper og innflytelsesrike enkeltindivider. På lengre sikt kan slike regler også endres ved utskifting av politikere gjennom valg. Mye av kraften i dette systemet formidles gjennom kommunikasjon, i stor grad via media, som ikke er tatt med i figuren fordi media virker på alle plan i systemet.

Vi har nå sett hvordan de uformelle reglene varierer, så nå vil vi vite hvordan de formelle reglene er i de ulike delene av Europa. Til det kan vi bruke noen resultater fra en annen del av det såkalte AMPHORA-prosjektet, nemlig en nyutviklet skala for bedømmelse av hvor omfattende og restriktiv alkoholpolitikken er i forskjellige land. Denne skalaen (AMPHORA-skalaen) er utviklet av Thomas Karlsson, Mikaela Lindeman og Esa Österberg ved Instituttet for helse og velferd (THL) i Finland. De har sendt ut et spørreskjema til sentrale personer i alle de europeiske landene, med detaljerte spørsmål om alkoholpolitikken fordelt på seks hovedområder (Tabell 6). De seks hovedområdene er vektlagt noe forskjellig. For eksempel teller «kontroll av produksjon, detaljsalg og distribusjon» 25 % i totalindeksen, og det samme gjør «skatter, avgifter og pris», mens det som kalles «public policy» teller 5 %. Maksimum antall oppnåelige poeng er 160 (Karlsson, Lindeman & Österberg 2012). Det er utviklet flere slike skalaer for å måle omfang og restriktivitet i alkoholpolitikken (Karlsson & Österberg, 2001), men når de sammenlignes kommer de ut relativt likt.

Vi skal her se på resultatene av bedømmelsen etter AMPHORA-skalaen for de syv landene i denne undersøkelsen. Vi har omregnet resultatene for de syv landene til en indeks ved å dividere landenes poeng med det maksimale poengtall som kan oppnås, dvs. 160. Denne indeksen er vist i figur 7.

Som forventet er Norge bedømt til høyeste poengsum, dvs. at Norge har den strengeste alkoholpolitikken, med Finland på annenplass. Tyskland og Toscana/Italia bedømmes til å ha den mest liberale alkoholpolitikken.

Det vi er interessert i er imidlertid å sammenligne dette målet på omfang og strenghet i alkoholpolitikken med det vi har kalt «det normative klimaet» i disse landene, dvs. vi vil sammenligne de uformelle og formelle reglene for alkoholbruk. For å kunne gjøre dette lager vi en normativ indeks på tilsvarende måte som vi laget policy indeksen, nemlig ved å dividere det gjennomsnittlige antall beskrivelser av drikkevaner som ble bedømt som misbruk i de forskjellige landene med det maksimalt oppnåelige, nemlig 18. Dermed får vi en felles målestokk for en slik sammenligning, nemlig to indekser som begge varierer mellom 0 og 1. Begge indeksene er vist grafisk i figur 8. Den grafiske framstillingen av det normative klimaet er naturligvis helt lik den figuren vi har vist tidligere (figur 4), bortsett fra at skalaen her går fra 0 til 1.

 

Sett i sammenheng viser disse to indeksene noe interessant: Der politikken er mest liberal, dvs. i Tyskland, Spania og Italia, der er det normative klimaet ganske strengt, mens der normene er mest liberale (Norge og Finland) er alkoholpolitikken strengest. Polen og Slovenia skiller seg litt ut fordi de til tross for å ha en relativt høy normativ indeks også ligger relativt høyt på den politiske indeksen, om enn ikke så høyt som de to nordiske landene. I følge prosjektets samarbeidspartner i Slovenia skyldes dette nye og relativt strenge regler som er innført i den senere tid, fordi man under kommunistperioden ikke hadde noen skriftlig nedfelt alkoholpolitikk. Men ifølge samme kilde er håndhevingen av de nye reglene relativt svak, så reelt sett er ikke reglene så strenge som det ser ut til i figuren.

Konklusjon og drøfting

Generelt ser det altså ut til å være en viss komplementaritet mellom de formelle og uformelle reglene for alkoholbruk, mellom normer for alkoholbruk og politiske virkemidler. Kanskje kan man litt sleivete si at man får den alkoholpolitikken man fortjener: Er normene for liberale, og adferden deretter, må man innføre strengere formelle regler for at man skal opprettholde siviliserte og noenlunde trygge omgangsformer. Men har folk generelt strenge normer for drikkeatferd, og folk derfor oppfører seg sivilisert selv om de har drukket, så trenger man ikke så mange og strenge formelle regler. Dette kan ses på som et svar på det paradokset jeg nevnte innledningsvis, nemlig hvorfor man ser flest fulle mennesker i det offentlige rom i de nordiske land som har så streng alkoholpolitikk, mens de sørligere landene tilsynelatende klarer seg utmerket uten så streng alkoholpolitikk.

I de senere år har både alkoholpolitikken og alkoholkonsumet hatt en konvergerende tendens i de europeiske landene (Karlsson & Österberg, 2001; Leifman, 2001, 2002; Simpura & Karlsson, 2001), men det er fremdeles store forskjeller i normene for alkoholkonsum. Som vi har sett har normene utviklet seg i en klart liberal retning i Norge, og utviklingen i Finland har gått i samme retning (Härkönen & Mäkelä, 2010). Utviklingen i landene lenger sør i Europa vet vi imidlertid lite om.

Men det viktigste spørsmålet er selvfølgelig hvem som har de største alkoholproblemene, de nordiske med sin strenge politikk eller de sørlige land med sin liberale politikk? Svaret er at problemene er forskjellige; i de nordiske landene, der normene tillater mer og hyppigere beruselse, er det en høyere andel skader knyttet til beruselsestilfeller, mens de sørlige landene har langt flere skader og sykdommer knyttet til et høyt forbruk (Ramstedt, 1999). Så ingen av de to regelstrukturene er effektive nok for å hindre alkoholskader.

Man kan også spørre seg når og hvorfor disse forskjellene i alkoholkultur i Europa har oppstått, men det er et vanskelig og omfattende spørsmål. Alle de store politiske, religiøse og filosofiske retningene som har dominert i Europa har hatt betydning, ofte uttrykt meget tydelig gjennom til dels brutal maktbruk og undertrykkelse fra ulike hold gjennom historien. Dette er med andre ord et spørsmål som eventuelt bør behandles av historikere.

Litteratur

Anderson, P & Baumberg, B. (2006). Alcohol in Europe; A public health perspective. London: Institute of Alcohol Studies.

Arner, O. (1993). Hva er alkoholmisbruk? En undersøkelse av nordmenns holdninger til spørsmål omkring alkoholmisbruk og alkoholisme. SIFA rapport nr 1/93.

Bendor, J. & Swistak, P. (2001). The Evolution of Norms. American Journal of Sociology, 106 (6): 1493-1545.

Härkönen, J.T. & Mäkelä, P. (2010). Changes in the norms guiding alcohol use in the Finnish general population over the past 40 years. Addiction Research & Theory, 18(4): 392-408.

Karlsson, T. & Österberg, E. (2001). A scale of formal alcohol control policy in 15 European countries. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 18 (English Supplement), 117-131.

Karlsson, T., Lindeman, M. & Österberg, E. (2012) Does alcohol make any difference? Scales and consumption. In Anderson P, Braddick F, Reynolds J & Gual A (eds.) Alcohol Policy in Europe: Evidence from AMPHORA. The AMPHORA Project.

Lapinski, M.K. & Rimal, R.N. (2005). An Explication of Social Norms. Communication Theory, 15 (2); 127-147.

Leifman, H. (2001). Homogenisation in alcohol consumption in the European Union. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 18 (English Supplement), 15-30.

Leifman, H. (2002). Trends in population drinking. In Norström, T. (ed.) Alcohol in Postwar Europe. Stockholm: National Institute of Public Health.

Mäkelä, Klaus (1986). Attitudes towards drinking and drunkenness in four Scandinavian countries. Annals of the New York Academy of Sciences 472: 21-32.

Nordlund, Sturla (2008). What is alcohol abuse? Changes in Norwegians’ perceptions of drinking practices since the 1960s. Addiction Research & Theory, 16(1): 85-94.

Nordlund, S. (2012). Popular norms, alcohol policy and drinking behavior. In Anderson P, Braddick F, Reynolds J & Gual A (eds.) Alcohol Policy in Europe: Evidence from AMPHORA.

Paulsen L. (1969). Hva er alkoholmisbruk? En opinionsundersøkelse. Norsk tidsskrift om alkoholspørsmålet 1969 (1): 10-25.

Ramstedt, M. (1999). Liver cirrhosis mortality in 15 European countries. Nordic Studies on Alcohol and Drugs. 16 (English Supplement); 55-73.

Simpura, J. & Karlsson T. (2001). Trends in drinking patterns among adult population in 15 European countries, 150 to 2000: a review. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 18 (English Supplement); 31-53.

 


 


 

 


År: 2013 Av: Sturla Nordlund
2013@forebygging.no    Redaktør: Beate Steinkjer

Lorem ipsum dolor sit amet, meis maiestatis pri et. Duis dolor lobortis at eos, sapientem hendrerit mei ex. Id dicat scripta cum, pericula adolescens in vix.